Gjenreisningen av Finnmark og Nord-Troms etter 1945

Gjenreisningen av Finnmark og Nord-Troms regnes som en av de største nasjonale oppgavene i Norge etter andre verdenskrig. Etter tvangsevakueringen og nedbrenningen i 1944 sto titusener av mennesker tilbake uten hjem, og myndighetene måtte bygge opp en hel landsdel på få år. Resultatet ble «gjenreisningshusene» – husene du fortsatt ser i store deler av Hammerfest, Vardø og Kirkenes. Bakgrunnen for ødeleggelsene finner du i artikkelen om brenningen av Finnmark.

Hva er et gjenreisningshus?

Et gjenreisningshus er en bolig oppført etter typetegninger i regi av Gjenreisningsdirektoratet i årene etter 1945. Over hundre forskjellige typetegninger ble brukt i Finnmark og Nord-Troms, og om lag 70 prosent av bolighusene ble bygd etter slike tegninger, mens 30 prosent fikk spesialtegning. Med Gjenreisningsloven av 1946 måtte myndighetene godkjenne alle tegninger før bygging.

Husene skulle alle ha saltak, og i kystdistriktene ble alle kjøkken lagt med utsikt mot sjøen – en praktisk detalj for folk som livnærte seg av fiske. Bare boliger i byene ble tegnet med innlagt WC. Seksti prosent av typetegningene bygde på korsplanløsningen, der alle rom var konsentrert rundt ett pipeløp – en enkel og rimelig måte å holde husene varme på.

Byggemetodene varierte: lafteplank (maskinlagde planker på ca. 7 x 15 cm med not og fjær), tungt bindingsverk, og enkelte hus ble delvis prefabrikkert av elementer.

Hva var premiehusene?

De første husene var de såkalte premiehusene – ferdighus i form av lemmer som ble fraktet med båt fra Sør-Norge. Totalt ble det reist 638 premiehus i Nord-Troms og Finnmark. Produksjonen opphørte etter 1946/47, blant annet på grunn av fuktskader under frakten.

Erfaringene fra premiehusene levde videre: I 1947 ga Boligdirektoratet ut «Gjenreisningens skissebok», en katalog med 26 typehus for Nord-Troms og Finnmark, basert på premiehusene og distriktsarkitektenes tegninger.

Hvem bygde husene? Arkitektene bak gjenreisningen

Før krigen var det bare én privatpraktiserende arkitekt nord for Tromsø, så de fleste arkitektene og ingeniørene kom sørfra. Gjenreisningsdirektoratet inviterte arkitekter til en konkurranse om hustyper som kunne oppføres hurtig, med vekt på enkle boliger som fungerte godt for familier.

En sentral skikkelse var Kirsten Sand, som var distriktsarkitekt i Nord-Troms gjennom hele gjenreisningsperioden, med faglig ansvar og godkjenningsmyndighet for alle permanente bygg i sitt distrikt. Arbeidet hennes satte preg på hundrevis av hus i distriktet.

Hvordan finansierte folk gjenreisningshusene?

Krigsskadeerstatningene dekket som regel ikke utgiftene ved nybygging. Derfor ble Husbanken opprettet 1. mars 1946, for å finansiere både gjenreisning og nybygging. Lånet dekket hele lånebehovet utenom et mindre innskudd. Krigsskadetrygden ble administrert av Husbanken, og sammen med erstatningen skulle de gunstige lånebetingelsene gi bedre boligstandard enn førkrigsbebyggelsen.

Likevel fikk ikke alle låne: I Kåfjord fikk bare 10 av 72 familier innvilget søknad om hus type H13 i 1948. Krigsskadelidte i Nord-Troms og Finnmark fikk større nedskrivingsbidrag enn landet for øvrig, men mange familier måtte likevel avslå eller vente.

Hvor lenge bodde folk i brakker?

Før de permanente husene sto klare, bodde folk i provisoriske brakker – ofte i egne brakkebyer. Fra 1952 ble det gitt tilskudd fra Brakkesaneringsfondet, i form av rente- og avdragsfrie lån i Husbanken eller Bustadbanken, til familier som rev brakkene sine og bygde nytt hus. For mange ble brakkelivet en overgang på flere år.

Hvor lang tid tok gjenreisningen?

Det tok ti år før antall boliger var kommet opp på førkrigsnivå. Rundt midten av 1950-tallet var Finnmark og Nord-Troms gjenreist med boliger i ny stil, stort sett på de gamle stedene. Tempoet var høyt, men prisen var et brudd med gamle tradisjoner: Det varierte bygningsmønsteret fra før krigen var mer eller mindre borte, og sosiale og etniske skillelinjer ble mindre synlige i bebyggelsen.

Hvorfor har husene i nordnorske byer så lik stil?

Det korte svaret er typetegningene. Fordelene med typene var rasjonell bygging og lavere kostnader, men resultatet ble en påfallende ensartet arkitektur. Samtidig var husene en bevisst modernisering: De skulle gi bedre boligstandard enn det som brant, med mer lys, bedre planløsninger og enklere vedlikehold.

I dag er interessen for gjenreisningshusenes kulturhistoriske verdi økende, og flere kommuner og instanser jobber med å bevare de beste eksemplene. Er du på tur i byene i Nord-Norge, kan du ofte se hele bydeler der nesten alle hus stammer fra de samme ti til femten årene etter krigen.

Gjenreisningsmuseet i Hammerfest

Vil du se historien med egne øyne, ligger Gjenreisningsmuseet for Finnmark og Nord-Troms i Hammerfest. Museet er en del av Kystmuseene og har faste utstillinger om evakueringen, nedbrenningen og gjenreisningen. Her får du en kronologisk fremstilling av hvordan landsdelen ble evakuert, brent og bygget opp igjen.

Åpningstider og billettpriser endres fra sesong til sesong – sjekk oppdatert informasjon direkte på kystmuseene.no før du reiser. Hammerfest er i seg selv et godt eksempel på gjenreisningsbyen, med sin karakteristiske enhetlige bebyggelse. Se også sidene om midnattssol og mørketid i Hammerfest hvis du planlegger et besøk.

Tips: Kombiner museumsbesøket med en spasertur i Hammerfests sentrum – mange av bygningene rundt museet er selve gjenreisningsbebyggelsen museet forteller om.

Videre lesning

Gjenreisningen henger tett sammen med krigens siste år i nord. Les mer om brenningen av Finnmark og Nord-Troms, eller utforsk flere artikler om kultur og historie i Nord-Norge.