Brenningen av Finnmark og Nord-Troms 1944–45

I slutten av oktober 1944 ga Adolf Hitler ordre om at hele sivilbefolkningen øst for Lyngen i Troms skulle tvangsevakueres, og at all bebyggelse skulle brennes eller sprenges. Resultatet ble den største enkeltødeleggelsen i Norge under andre verdenskrig: rundt 50 000 mennesker ble sendt sørover, og Finnmark vest for Varangerbotn og Tana ble nesten jevnet med jorden. Hendelsen omtales ofte som «brenningen av Finnmark», men rammet også Nord-Troms helt ned til Lyngenlinjen.

Hvorfor brente tyskerne Finnmark i 1944?

Bakgrunnen var den tyske tilbaketrekningen fra finsk Lappland og Ishavsfronten, med dekknavnet Operasjon Nordlicht. Sommeren og høsten 1944 hadde Tyskland mistet posisjonene sine østover, og 7. oktober 1944 angrep sovjetiske styrker fra hele Murmanskfronten. De tyske troppene trakk seg da raskt vestover mot en ny forsvarslinje i Lyngen i Nord-Troms.

Under tilbaketrekningen skulle ingenting fienden kunne bruke, bli igjen. Dette er kjernen i den brente jords taktikk: hus, bruer, kaier, fiskebruk og infrastruktur ble systematisk ødelagt, og befolkningen skulle fjernes, slik at ingen kunne hjelpe de allierte. De siste tyske troppene forlot Kirkenes 25. oktober 1944, tre uker tidligere enn opprinnelig planlagt.

Hitlers førerordre kom 28. oktober 1944, med generaloberst Lothar Rendulic, øverstkommanderende for 20. bergarmé, som ansvarlig for gjennomføringen. Ordren ble avsluttet med setningen: «Medlidenhet med befolkningen er ikke på sin plass.»

Hvor mange ble tvangsevakuert?

Ifølge Store norske leksikon ble mer enn 37 000 personer fra Finnmark og drøyt 12 000 fra Nord-Troms tvangsevakuert – til sammen cirka 50 000 mennesker. Evakueringen skjedde under trussel om dødsstraff, opplyser Nasjonalarkivet. SNL presiserer at en helt nøyaktig oversikt over antall evakuerte ikke er mulig å gi; tallene er anslag.

Av de rundt 50 000 evakuerte havnet om lag 35 000 i Troms og Nordland – Nordland alene tok imot om lag 20 000. Vel 18 000 ble transportert videre til Sør-Norge, flest til Østlandet og dernest Trøndelag. Mange bodde under svært kummerlige forhold i brakker og innlosjeringsboliger i ett til to år, fram til gjenreisningen kom i gang – se egen side om gjenreisningen i Nord-Norge.

Hvor mange hus ble brent?

Tallene fra SSB gir et bilde av omfanget. Under tilbaketrekningen ødela tyske tropper.

Til sammenligning ble om lag 4 000 bolighus ødelagt i resten av landet under hele krigen. Lofoten Krigsminnemuseum oppgir noe avvikende byggestatistikk (10 563 boliger og 4 711 fjøsbygninger), men bildet er uansett entydig: Finnmark og Nord-Troms tok langt hardere skade enn alle andre deler av Norge.

Byene ble hardest rammet. I Kirkenes sto bare 28 hus igjen etter nedbrenningen. I Vadsø var 65–70 % av byen ødelagt, og i Vardø hele 85 %. Se også sidene om Vardø, Kirkenes og Hammerfest i dag.

Nesten hele Finnmark vest for Varangerbotn og Tana ble utsatt for total ødeleggelse, med unntak av Polmak kommune og enkelte bygdelag i indre Finnmark. I Nord-Troms ble mesteparten av Kvænangen rasert, mens de øvrige rammede kommunene hadde ødeleggelser på mellom 50 og 90 prosent.

Der ordren kom for sent: Øst-Finnmark ble spart

Et viktig poeng som ofte går tapt: Ikke hele Finnmark ble brent. Fordi ordren om total ødeleggelse ble formidlet først 29. oktober 1944, da tyske tropper allerede hadde trukket seg ut av Varanger, ble det verken gjennomført tvangsevakuering eller total ødeleggelse i Øst-Finnmark. I Karasjok (Kárášjohka) og Kautokeino (Guovdageaidnu) unngikk også en stor del av befolkningen tvangsevakuering.

Frigjøringen av Øst-Finnmark høsten 1944

Den sovjetiske frigjøringen og brenningen henger tett sammen kronologisk. 7. oktober 1944 angrep Den røde armé fra hele Murmanskfronten, og tyskerne flyktet vestover. Kirkenes ble frigjort 25. oktober 1944, da de siste tyske troppene forlot byen.

De sovjetiske styrkene stanset forfølgelsen ved Tanaelva 28. oktober 1944. Etter at de siste tyske enhetene hadde krysset elva, ble begge bruene sprengt. Det var altså Øst-Finnmark som ble frigjort i oktober 1944 – resten av fylket forble i faresonen under tysk kontroll fram til freden i mai 1945.

Huleboerne: de som nektet å dra

Om lag 23 000 personer i Finnmark og rundt 400 i Nord-Troms nektet å adlyde ordren og ble igjen som overvintrere. Ifølge Norgeshistorie.no bygde de nye gammer, bodde i huler og under snudde båter – mange fra oktober 1944 til mai 1945, i stadig frykt for å bli oppdaget og straffet for ordrenekt.

Rundt 20 000 av overvintrerne kalles «huleboere», fordi de gjemte seg til fjells, i gruveganger og i utmark. På Sørøya ble forholdene så kummerlige at fire britiske krigsskip evakuerte rundt 500 nordmenn fra Sørøya til Murmansk i Sovjetunionen i februar 1945.

Overvintringen skjedde i mørketida, med lite mat og ingen trygge hus å flykte til. At så mange overlevde vinteren 1944–45, regnes som en av de mest dramatiske episodene i nordnorsk krigshistorie.

Hvor mange omkom?

33 mennesker omkom under selve evakueringen av Finnmark fra oktober til desember 1944: 21 ble skutt eller brent inne, tre ble drept under transport og ni omkom under flukt. Til sammen hadde Finnmark 398 krigsdødsfall under andre verdenskrig.

Hvor finner du kildene i dag?

Arkivverket oppbevarer kontrollbøkene for evakuerte 1944–1951, som er med i Norges dokumentarv. For slektsforskere og lokalhistorikere er disse bøkene en unik kilde til å spore hvor enkeltpersoner havnet under tvangsevakueringen. Du kan lese mer om dem hos Nasjonalarkivet.

Tips: Vil du oppleve historien på stedet, finner du krigshistoriske samlinger og minnesmerker flere steder i Øst-Finnmark – og gjenreisningsarkitekturen i byene bærer fortsatt preg av hva som skjedde i 1944. Se også oversikten over kultur og historie i Nord-Norge.