Lofotfisket – tusen år med skreifiske i Lofoten

Lofotfisket er det årlige sesongfisket etter skrei i Lofoten, og det har preget hele regionen i over tusen år. Hvert vinter vandrer gytemoden torsk fra Barentshavet til norskekysten for å gyte, og det meste av gytingen foregår i Vestfjorden mellom Lofoten og fastlandet. Fisket foregår hovedsakelig fra februar til april, mens skreiens innsig mot kysten starter allerede i januar.

Skreien er kjønnsmoden torsk, og den er minst sju år gammel når den tar turen til gyteplassene. Dette er altså en fisk som har levd flere år i Barentshavet før den vender tilbake til de samme gytefeltene år etter år. Det er denne forutsigbarheten som gjorde lofotfisket mulig – og som la grunnlaget for bosetning, handel og bydannelse i nord.

Hvordan var lofotfisket i gamle dager?

Fisket ble opprinnelig drevet med håndsnøre – jukse – fra åpen båt. Rundt 1700 kom liner i bruk, og garn fulgte trolig like etter. De nye redskapene skapte konflikt: I 1753 ble alle andre redskaper enn jukse forbudt på Lofothavet, men forbudet kunne ikke stoppe utviklingen.

Fiskerne kom fra hele Nord-Norge til fiskeværene i Lofoten. Etter at man begynte å dokumentere lofotfisket i 1860, har man to ganger registrert rundt 32 000 deltakere – i 1896 og i 1933. I gode år var lofotfisket en nødvendig inntektskilde for familier langt utenfor Lofoten, og fisket var lenge den viktigste årsvandringen i regionen. Du kan lese mer om selve fisket i dag i guiden til fiske i Nord-Norge.

Hva betyr navnene – skrei, Lofoten og rorbu?

Ordet «skrei» kommer av norrønt «skríða», å vandre eller gå – altså fisken som vandrer. Skreien er den samme torsken som ellers kalles «torsk», men navnet brukes om den gytemodne fisken som trekker til kysten om vinteren.

En rorbu er en hytte eller hus fiskeren leide i fiskeværet i sesongen – «bu ved ro», altså ved roret eller båtplassen. Rorbuene ble leid ut av væreiere, ofte kalt «nessekonger»: grunneiere med enerett på handel og på kjøp og tørking av fisk. Fiskere som ikke fikk rorbu måtte leie rom hos fastboende, sette opp egne bygg eller bo i løftingen på store fembøringer.

Mange av rorbuene står fortsatt, og flere er i dag omgjort til overnattingssteder for turister – en fin måte å overnatte midt i fiskerihistorien på, se turer og opplevelser i nord.

Kong Øystein og de eldste rorbuene

De eldste kjente rorbuene i Lofoten ble bygget på kongelig initiativ. Kong Øystein Magnusson fikk oppført rorbuer i Vågan, omtalt i kongesagaen Morkinskinna, rundt 1110. Dette er blant de tidligste skriftlige spor av organisert lofotfiske i Norge.

At kongen engasjerte seg i boligforhold for fiskere, viser hvor viktig fisket allerede var. Vågan var det naturlige midtpunktet, der fiskere fra store deler av Nord-Norge samlet seg i sesongen. Grunnen i de fleste fiskeværene var eid av kronen eller kirken, og mot en avgift – landvarde, omtalt første gang 1103–1107, på fem fisker per roer – kunne fiskere sette opp egne buer.

Middelalderbyen Vágar og tørrfiskhandelen

Tørrfiskeksporten var grunnlaget for middelalderbyen Vágar i Lofoten – den første bydannelsen i Nord-Norge i middelalderen. Her ble fisken fra lofotfisket tørket og omsatt, og byen fungerte som handelsknutepunkt nord for polarsirkelen.

Etter Svartedauen mistet Vágar mange av funksjonene sine, og omsetningen ble flyttet til Bergen. Hanseatene, tyske kjøpmenn, fikk fotfeste i Bergen på 1300-tallet, og fra andre halvdel av 1300-tallet overtok de kontrollen over tørrfiskhandelen med Nord-Norge. Innenlandsomsetningen ble organisert gjennom jektefarten mellom Bergen og Nord-Norge – en handelsrute som bandt nord og sør sammen i flere hundre år.

Etter reformasjonen ble Sør-Europa det viktigste markedet for tørrfisk. Forklaringen er religiøs: Tørrfisk var en viktig del av kostholdet den katolske kirken tillot under faste, og det store katolske markedet i sør holdt etterspørselen oppe lenge etter at Norge ble protestantisk. Tørrfisk og klippfisk har fortsatt en sentral plass i mat fra nord – se også egen side om tørrfisk og skrei.

Fra begynnelsen av 1700-tallet ble klippfiskproduksjon – tørking og salting – vanlig som supplement til tørrfisk. Forskjellen er enkel: Tørrfisk tørkes uten salt, klippfisk saltes før den tørkes.

Hva gikk Lofotlovene av 1816 og 1857 ut på?

Lovutviklingen er selve kjernen i lofotfiskets historie, og de to lofotlovene trekker i hver sin retning. Lofotloven av 1816 forsterket væreiernes posisjon ved å inndele fangstrettigheter til fiskefelt på spesifiserte fiskevær. Væreierne – nessekongene – fikk dermed kontroll både over bolig og fiskeplass.

Lofotloven av 1857 snudde dette. Den innførte fritt fiske på fritt hav, med havdeling mellom redskaper og forbud mot opphold på fiskefeltet om natten. Posisjonen til væreierne ble svekket, og fisket kom under statlig oppsyn. Dette var et tidlig eksempel på at staten grep inn for å sikre alle fiskere tilgang til fellesressursen.

En ny lov om lofotfisket ble utferdiget i 1897, avløst av en generell lov om saltvannsfiskeriene i 1955 og igjen av lov av 3. juni 1983, som senere er avløst av havressursloven av 2008. Notfiske var en periode tillatt etter forsøksfiske, men ble forbudt i 1959 etter krav fra andre fiskere.

Hvordan reguleres lofotfisket i dag?

I mange år ble fisket overvåket av lofotoppsynet, som ble satt ca. 1. februar og hevet ca. 20. april. Ordningen ble avviklet med havressursloven, og etter 2011 har lofotoppsynet ikke vært satt. I dag reguleres fisket av lokal forskrift og kontrolleres av Kystvakten og Fiskeridirektoratet.

Er det lov å fiske i Lofoten? Ja – fritidsfisket er i hovedsak fritt, mens yrkesfisket er underlagt regelverk, blant annet lokal forskrift for Lofotfisket. Gjeldende forskrift for lofotfisket kan endres fra sesong til sesong, så sjekk Fiskeridirektoratets nettsider for oppdaterte regler før du drar ut. Reguleringen av fisket er ett av mange eksempler på hvordan kultur og historie i nord fortsatt preges av forholdet til havet.

Hvorfor har lofotfisket gått ned de siste årene?

Lofotfisket har møtt en kraftig nedgang i nyere tid. NRK har rapportert om svake sesonger de siste årene, med betydelig lavere fangster enn tidligere. Årsakene er sammensatte, og utviklingen følges tett av både fiskere og forskning.

Samtidig lever skreien videre som kultur og mat. Mange av fiskeværene som vokste frem rundt lofotfisket – Henningsvær, Svolvær og Å i Lofoten – er i dag blant de mest besøkte stedene i Lofoten, og rorbuene huser turister i stedet for sesongfiskere. Skreiens vandring er også grunnlaget for retter som mølje, en nordnorsk vintertradisjon i seg selv.

Tips: Vil du oppleve skreisesongen på nært hold, er februar–april tiden å reise. Da kan du kombinere lofotfiske med nordlys i Lofoten – mørketiden er over, men nettene er fortsatt mørke nok til nordlys.